innjaging av rådyrhund

 En artikkel av  Aksel G. Skjervheim.

DEN KLASSISKE OPPSKRIFTEN PÅ
HVORDAN MAN ØDELEGGER ET GODT EMNE!

 Lykkelig og spent har du gjort ditt valg. Valpen er i hus. Grundig og ansvarsfullt har du pløyd all tilgjengelig litteratur om hundedressur og oppfostring. Stuerenhet, sosial trening, lydighet, bilkultur, samarbeid  og lineføring har gått som en lek gjennom vår og sommermånedene. Sakte men sikkert smis du og din firbente ,fremtidige jaktkompis sammen til et team. Forventningene er skyhøye og den forgjettende høsten kan liksom aldri komme fort nok. Så dukker det magiske tjueentall opp på augustbladet i kalenderen. Tidlig er dere oppe før sola har fått av seg slåbroken.

Du legger av sted ut på skogsbilvegene med den håpefulle på passasjersetet. Riktignok er valpen bare fire fem måneder gammel, men oppdretterens forsikring om at det ligger tidlig jakt i linjene borger for at tiden er inne for test av jaktinstinktene. Ved en åkerkant ser du et rådyr smette inn i skogen. Glohet av forventning tråkker du inn bremsen, drar på håndbrekket og tar den håpefulle under armen mens du vasser over enga med blikket stivt festet til det punktet der bukken stakk inn i skogen.  Vel fremme, setter du valpen ned med nesa først, der du ser de punkterte morgenduggdråpene hvor rådyrklauvene har subbet vegetasjonen. Valpen setter seg først ned og fanger blikket ditt, uten ringeste tegn til den forventede, spontane eksplosjon. Den reiser seg omsider igjen, tar morgenstrekken med gjespende, åpen munn, før den går tre skritt frem og huker seg ned i fornødent ærende. Kanskje biter den litt lekent og utforskende i syreaks og timotei før den tar de jomfruelige omgivelsene i mer målbevist øyesyn i motsatt retning av det forlokkende rådyrsporet. Har man ikke lest noe om å hjelpe og støtte sin valp i begynnelsen? Jo visst har man det. Du løper tre fire skritt fremover, mens du krumbøyd peker i bakken og roper herr” ”herr” herr !!”  

TIDLIG JAKTMODENHET KREVER OMTANKE OG VARSOMHET 

Den håpefulle tar spontant hintet og kommer spurtende med flagrende ører.  -Gøy, sier det dypbrune, lekfulle blikket, mens han napper deg lystig i ene buksebenet. Med tilkjempet stoisk ro og behersket, kamuflert mine, løfter du ham igjen halvveis opp og dypper nesebrusken ned i sporet inntil vibrerende nesebor og livlige halebevegelser gir bud om forbedring. Når potene får selvstendig markkontakt igjen, strekker han ivrig hals mens hektiske, snatrende lyder toner forløsende ut gjennom vibrerende nesebor. Først ett skritt, mens nesen bores ned i botanikken,  så ett till og enda ett. Avansen blir etter hvert mer og mer distinkt og akselererende, inntill valpen blir oppslukt av skogen med logrende hale og sikker fremdrift. Opprømt opplever du det store og øredøvende øyeblikk da valpens første spede klynk på foten byr måltrosten konkurranse i morgenkonserten. Plutselig kommer uttaket. Det er nå den innbilte maurkolonien som startet sin vandring oppover ryggraden fra ditt eget halefeste, når toppen og får nakkehårene til å reise seg i lutter glede. Dette øyeblikket vil du komme til å huske så lenge du lever. Ingen senere loser i årene som kommer vil ha tilnærmet opplevelsesverdi. Kanskje varer losen bare fire fem minutter og slutter i illsinte bjeff ved nærmeste bekk. Eller kanskje holder den en halvtime eller mer. Desto verre.

DET FINNES INGEN GODE SNARVEGER

Etter et par uker med ivrig og opprømt trening, ringer du oppdretteren og forteller ivrig om valpen som nesten jager som en voksen hund. Det er nå oppdretteren forhåpentligvis er seg sitt ansvar bevisst og slår litt kalt vann i årene dine. Du står i startgropa til overhengende fare for å ”brenne” valpen din. Tenk deg om. Jeg mener; ville du ha gjort dette mot din egen sønn. F. eks. dratt ham ut i fra barneværelset i 12 års alderen og gitt ham bilnøklene med oppfordring til å prøve en tur på egenhånd, uten forutgående teori, øvelseskjøring, glattkjøring og mørkekjøringskurs?

Selvfølgelig ikke.

DEN  BRENTE UNGHUNDEN

Jeg får årlig telefoner fra slukørete hundeeiere, som ikke skjønner hvorfor hunden som jaget både to og tre timer som valp året i forvegen, plutselig bare presterer gjennomsnittlige lostider på 10-15 minutter. Disse jegerne har som foran beskrevet, hoppet over rekruttskolen og sendt valpen rett ut i krigen. De har snytt valpen for alle timene i kroppsøving, orientering, hinderforsering , fysikk, kjemi, naturfag, geografi og lagarbeid. Dette går ofte bra den første hektiske høsten. Når så julekvelden kommer, og unge, lovende Feiom, Peik eller Pan parkeres i kurv eller hundegård, betyr det starten på en stille periode på 8-9 måneder. Nå kommer alle de negative inntrykkene og belastningene krypende fram fra  skjulestedene sine i underbevisstheten. Alle bekkene, kvisthaugene, bergnabbene og snøfonnene som ble forsert i jublende rus under drevet, men som gjorde desto større inntrykk på returen. Alle kilometerne tilbake til utgangspunktet under miserable vitringsforhold, kanskje sent på natta når jaktlysten var utbrent og kroppen var sliten.  Alle gangene man ikke fant vegen tilbake over veger og pløgsler etter alle losene som endte på tapskontoen grunnet dårlige vitringsforhold.  Alle disse minusvariantene fra minneboka, finner ideelle vokseforhold i et jomfruelig unghundsinn, uhemmet av glødende jaktopplevelser og besnærende viltlukt som kan skape balanse på hundens opplevelseskonto under de åtte måntene klostertilværelsen varer. Det er et ledd i hundens naturlige utviklingssyklus at kontoene for pluss og minussidene ved tilværelsen, gjøres opp mellom konfirmasjonsalderen og voksen alder med en hund som på ene siden har hoppet over grunnkurset og forsert utviklingen for raskt, samtidig som den også har avsluttet utdannelsen for tidlig. Disse hundene har merkelig nok et brukbart søk og reiser stadig vekk vilt, men de legger av etter noen få minutter. En trøst er det, at de som regel kommer igjen, men du må være forberedt på å kaste bort en høst eller kanskje to under veis og du gambler med hundens samarbeidsevne.

TRINNVIS UTVIKLING I RIKTIG REKKEFØLGE

Jeg vil være veldig forsiktig med å gi en bastant referanse for riktig alder for innjaging. Dette, fordi svaret mye avhenger av hvilken grad av skrittvis utvikling, nettopp din dachs får lov til å oppleve i sitt dagligliv. Før du presenterer den for levende vilt for første gang, bør prinsippet være at den først skal ha gjennomgått en grunnskolering i skogsvanthet og samarbeid. Denne kan starte så snart valpen din er blitt husvarm og funnet sin plass i din flokk og hjemmemiljø. Det er tusenvis av sanseinntrykk som skal sorteres, katalogiseres og lagres på harddisken hos din valp, før den hiver seg ut i sin første los. En hund kan kjenne forskjell på hele 70 000 forskjellige aromaer. Det som er fundamentalt galt, er å slippe en valp eller unghund, uansett alder, dirrekte på vilt man ser fra bilen eller støter på ute i terrenget, før den har gjennomgått denne grunnutdannelsen. Da jeg selv bor mitt i skogen, uten naboer eller trafikkerte veier, får mine valper gå løs ute, helt i fra 5-6 ukers alder. Akkurat som rev eller ulveunger, utvider mine valper sin horisont, trinnvis fra time til time og dag for dag, slik at de får med seg alle kapitlene i livets lærebok. Der gjør de seg ferdig med en myriade av dufter, lyder, synsinntrykk og hindere, som senere i livet skal være uten betydning, samtidig som de blir trygge på å administrere seg selv i forhold til basen og mine kallesignaler, som med hyppige intervaller får dem til å fosse inn til sosialt samvær eller kjærkomne måltider.

Når hjemmemiljøet er tilstrekkelig utforsket, begynner jeg, akkurat som tispa ville ha gjort, å lokke dem med meg på små turer ut i periferien. Jeg blåser dem av og til inn og oppsøker nye steder, hvor jeg setter meg med dagsavisen, en god bok eller rett og slett nyter naturen, mens valpene utforske nærmiljøet. Valpene lærer seg da at jeg er en pålitelig, mobil ankerplass og får lov å utvikle et naturlig søk under min diskrete ledelse.    

ALL JAKT UNDER SAMARBEID

Når jeg hører valpene for første gang begynner å støte i fot eller eksponerer målbevist jaktpasjon på annen måte, er det slutt på det frie omstreiferlivet. Fra det øyeblikket skal all slik aktivitet foregå individuelt og under min administrasjon. Metoden er fortsatt den samme. Jeg starter ofte kjøretimen med å bruke hornet, for å lokke til meg valpen i hundegården når vi går ut. Dette styrker samarbeidet. Hornsignalet betyr nye jaktmuligheter og positive opplevelser. Nå foregår etter hvert den frittløpende treningen solo . Det er ikke på langt nær alle som har anledning til å by valpene en slik kollektiv, fri og naturlig innføring i det jaktlige liv, men daglige doser i skogen, sammen med passivt støttende eier gjør samme nytten.

" ETTAN METODEN"

Du kan gjerne gå ut i skogen med valpen helt fra første dag og sette deg ned en halvtime eller time ett par ganger i uka.. Den  første tiden i tilnærmet vilttomt terreng. Alle forflytninger skal skje med lange pauser, langsomt og under det prinsippet at du står rolig og avventende dersom valpen befinner seg i søk enten på venstre eller høyre side av deg. Etter hvert vil du forhåpentlig lære deg å lese hunden slik at du forsiktig kan få den til å utvikle et godt søk også mens dere forflytter dere i terrenget. Ellers kan jeg varmt anbefale den berømte ”ettan-metoden” , som kort kan beskrives som følger: Avlegg din nærbutikk en snarvisitt før du drar til skogs med valpen din. Rekvirer tre esker Ettan snus. Vel ute i skogen inntar du sittende positur på en behagelig stubbe eller stolsekk . Slipp valpen løs, åpne den første snusesken og spis langsomt hele innholdet mens valpen utforsker nærområdene. Dersom valpen befinner seg i umiddelbar nærhet når esken er bunnskrapt, forflytter du deg et par hundre meter og  gjentar prosedyren etappevis til du slipper opp for snus. Dersom du ikke liker snus er metoden enda mer effektiv skolering for deg selv. Jeg garanterer at du aldri vil glemme hvor lang tid du brukte mellom snuseskene.

GI ALDRI EN UNGHUND OPPGAVER DEN IKKE KAN MESTRE

Under den  første fasen av skoleringen, skal valpen gjerne ut under alle vitrings og føreforhold, men når den senere begynner med sine første drev, skal den bys så ideelle vitringsforhold som over hode mulig, den første tiden. Det er ikke treningsmengden som avgjør hvor god hunden din skal bli, men treningskvaliteten. Under drevtrening i august, bedriver jeg dette stort sett bare grytidlig om morgenen, sent på kvelden eller sågar i ennå lyse netter. Det første jeg gjør når jeg kommer ut, er å legge håndflaten mot skogbunnen. 0 dugg= ingen tilfredsstillende vitring,= 0 trening. En unghund skal ha sola i ryggen og medvind i den forstand at den alltid bys optimale forhold under den grunnleggende fasen av innjagingsperioden. Du legger en ny stein til grunnvollen hver gang hunden får en ny oppgave som den mestrer, men for hver oppgave den ikke mestrer, river du ned minst to. Derfor skal den i utgangspunktet slippes under så optimale forhold som mulig og helst ikke ha lengre loser en at både du og hunden har full kontroll under samarbeidet. I begynnelsen er det viktigere at hunden finner tilbake til deg etter endt drev, en å strebe etter de lange losene. Avbryt heller treningen litt før, mens det går bra og valpen mestrer situasjonen, en å pine ut losene til det hele ender i et håpløst, frustrerende dødtap.

 GJERNE TO I FØLGE, MEN KUN EN AD GANGEN

Jeg har gjerne med meg flere unghunder i kobbel, men slipper bare en og en. Så fort den ene dabber av i søket eller mister gløden på annen måte, kobles den og må stå og se på mens ny hund slippes. Virkningen er alltid spontan. Avindsjuken er den sterkeste av alle drifter blant så vel mennesker som dyr. Neste gang, legger den seg garantert litt ekstra i selen mens sjansen er der. Dersom du ikke har to hunder å trene selv, kan det kanskje være en tanke å slå seg sammen med en jaktkamerat som også har hund. Derimot er det helt forkastelig, for ikke å si direkte skadelig og nedbrytende å slippe to hunder sammen. I særdeleshet å slippe en valp/unghund sammen med en voksen, erfaren hund.

BARE SE MEN IKKE RØRE HARE

Når så heimkunnskapstimene er unnagjort og valpen er klar til å gi seg det berusende jegerlivet i vold, kan det uansett være lurt å begynne med hare. For det første er det en ypperlig skolering i tapsarbeide, samtidig som hunden tvinges til å bli spornøye. Dessuten er haretrening ypperlig egnet ti å styrke samarbeidet mellom eier og hund, nettopp fordi slike drev som regel foregår på et begrenset område. Dersom du i ettertid vil ha en genuin rådyr/hjortehund skal du ikke overdrive haretreningen av valpen og under ingen omstendigheter skyte hare for den. Jeg har gjort dette med de fleste av mine hunder uten større problemer. Du skal ikke oppmuntre hunden nevneverdig under haretrening, men la den jage uten samtykke og begeistringsutbrudd. Så snart unghunden  har lagt grunnlaget på hare og viser selvstendig søk og tilfredsstillende drevsikkerhet, skal denne treningen avsluttes. Bruk instinkt og magefølelse. Når den derimot kobles over på rådyr eller hjort, skal julekvelden åpne seg og berømmelse og lovord regne i strie strømmer over den håpefulle. M.a.o. skal du begrense haretreningen til et nødvendig minimum. Det er lettere å gjøre en del dachshunder rådyr-rene en de fleste tror. Hare er forbasket morsomt, nettopp fordi hunden får nærkontakt av tredje grad med jevne mellomrom, mens rådyr og hjort beveger seg i mer andektig avstand til hunden. Dersom hunden din prioriterer hare kaster du ofte bort mye tid under kløvviltjakt, fordi de fleste hunder, av en eller annen merkelig grunn, tar an harefot som kan være dager gammel, mens en hjortedyrfot ofte virker uinteressant etter et par, tre timer. En medvirkende årsak er også kanskje at hunder etter hvert erfarer at harer som oftest ligger ett eller annet sted i umiddelbar nærhet av beitefoten, mens en kald rådyrfot ofte kan strekke ut over atskillig lengre avstander, før dyret støtes fra dagleiet. Det er lettere å få selv en del dachshunder rådyr-rene på denne måten en de fleste er klar over. Gjør det gjerne til en regel også senere å stappe haren rett i sekken før hunden kommer frem til fallet, dersom du på liv og død må skyte den. Slik vil den da ofte prioritere hjortevilt, men jage hare dersom det er eneste alternativ. Når det gjelder rev er den alltid velkommen som både jakt og treningsobjekt. Rev gir ofte intense velklingende loser, som bukter innenfor beskjedne arealer, samtidig som reveloser, til enhver tid sorterer under kategorien prioriterte jegerplikter.

INNKALLING I LOS

Denne delen av utdannelsen skal gli inn  som et naturlig moment i den alminnelige soialiseringsprosessen helt fra første dag du får valpen med deg hjem. Er du ekstra heldig, har oppdretteren allerede lagt grunnen når du henter valpen, med bruk av fløyte eller horn  som matsignal flere ganger daglig. Dermed er det bare å fortsette med samme signal. Forhåpentligvis vil positiv kobling til dette kallesignalet, etter hvert lime seg fast i hundens bevissthet som en åpenbart lønnsom  invitasjon å reagere på. Bor du i leilighet eller boligfelt, er kanskje hjallende hornsignaler i tide og utide  en lite egnet form for styrking av nabofordrageligheten, men du kan i hvert fall bruke det i  andre sammenhenger i mindre urbane omgivelser, gjerne belønnet med en godbit og i alle mulige sammenhenger hvor valpen oppfatter det å komme inn som noe positivt. Bruk f. eks. hornet eller fløyta når valpen har vært ute på egenhånd et stykke tid og du kan se den komme , ivrig og energisk arbeidende på sin egen bakfot for å finne deg igjen. Det aller viktigste grunnprinsippet ved denne  innlæringsfasen, er at du aldri må kalle på hunden dersom du har den minste mistanke om at den kanskje ikke vil komme allikevel. Når unghunden begynner å jage, kan du bruke signalet hver gang den har lagt av og åpenbart er på veg inn til deg igjen. Blås aldri hvis du ikke er sikker. Når du så, under trening, ser drevdyret passere så nær deg at du uten vanskeligheter kan løpe fatt hunden dersom den ikke reagerer på kallesignalet lar du den gå opp til eksamen. Enten hunden stopper og kommer spontant, eller du må løpe den inn, kobler du den, roser den uhemmet og roer ned situasjonen noen minutter. For at den ikke skal opfatte innkallingen negativt, skal du alltid slippe den igjen, gjerne på det samme dyret, eller enda bedre på et annet dyr du har observert i nærheten.  Når jaktsesongen kommer, drevet klinger og det første drevdyret tar jord etter et velrettet skudd, er tiden inne for utdeling av vitnemål. Hunden ligger som regel i gjennomsnitt ett til to minutter etter. Dermed drar du horn eller fløyte frem, stormløper frem til dyret og blåser vedvarende til hunden er fremme. Dermed er som regel kontrakten signert for fremtiden.

 Skitt jakt!